Norsk middelalder

1000-tallet: Norge ble samlet til et rike. 
1100-tallet: Dette var et ganske fredelig århundre.
1200-tallet: På begynnelsen av detter århundre tok borgerkrigene slutt, dette medførte det norske middelalderrikets storhetstid. 
1300-tallet: utviklingen tok en ny vending, svartedauden slo til også i Norge. Norge var et sterkt og selvstendig rike ved inngangen av dette århundre, ved utgangen var Norge det svakeste medlemmet av en union som bestod av Danmark, Sverige og Norge. 


Den viktigste årsaken til alle borgerkrigene som brøt ut på 1100 – tallet, var striden om hvem som skulle bli den neste kongen etter Sigurd Jorsalfare. Det var ikke en sammenhengende krig gjennom hundre år, men krig og fred som avløste hverandre.

Sommeren 1163 skjede den første kroningen i Norge og i Norden. Hendelsen foregikk i kristkirken i Bergen, hvor alle slags storfolk var tilstede. Magnus, som ennå var et barn, ble leid frem for høyalteret, fikk et innviet sverd i den ene hånden og an gullstav i den andre. Erkebiskopen velsignet han og ga ham rett til Guds rett til kongedømmet i Norge. 

På 1200-tallet gikk det norske riket inn i ei «storhetstid». Kontrasten til tiden før før og etter 1200-tallet var stor. Tidligere hadde borgerkrigene splittet samfunnet og svekket riket. Etterpå startet en nedgangsperiode, og riket mistet selvstendigheten i en union. Men på 1200-tallet sto Norge som et sterkt, enhetlig og selvstendig rike som ble lagt merke til i samtiden, mange så tilbake på denne tiden med beundring. 

Bøndene var forutsettingen for en sterk stat fordi de bidro til militærmakt, de utgjorde stammen i leidangsflåten, og det sto respekt av den norske flåtemakten. Bøndene skapte også økonomisk grunnlag for storhetstiden på 1200-tallet. Bønder var en ressurs for samfunnet ved at de betalte skatter og avgifter , dette medførte også at de bygde opp sin egen og rikets stilling. 

Mange av de monumentale bygningene på 1200-tallet var meget praktfulle og imponerende. Den mest praktfulle av dem alle Trondheim domkirke eller Nidarosdomen. Dette viser kirkens enestående stilling i middelaldersamfunnet. Den ble reist over Olav den helliges grav, og Nidarosdomen kastet glans over kirken, kongedømmet og staten.  

Kirken har en maktposisjon ved at den former menneskets hverdag. Den hadde makt over sinnene gjennom hva den forkynte, og troen styrer menneskets liv. Kirken hadde makt over dagliglivet, det var bønnetider. Byloven kunne derfor bestemme at når det ringte fra kirken skulle ilden slukkes fra ildstedene om kvelden og tennes igjen om morgenen. Det var også lagt rettslig makt til kirken, den kunne dømme i saker som angikk kirkens lære. Kirken hadde også stor økonomisk makt, den eide 40 prosent av alt jordegods, og den hadde rett til egen kirkeskatt, en tiendedel av av produseringen innenfor jordbruk og fiske. 

Noen sider ved det norske samfunnet kan minne om føydalisme, menn i hirden avla troskap til kongen og fikk tildelt jordgods fra ham mot å gjøre sivil og militær kongetjeneste. Dermed lignet de på de europeiske kronvasallene. Det var derimot ingen undervasaller i det norske systemet og dermed blir det ingen føydal pyramide. Det var også stor forskjell på godseierne og bøndene som var en del av den europeiske føydalismen og norske stormenn og bønder. 

Det var flere forhold som førte til bydannelse, handel var en viktig faktor. Kongemakt og kirke var minst like viktig som handelen for bydannelse. For Trondheim var bygging av Nidarosdomen viktig for byens vekst.